Andoni Iraola er nå sjef for Liverpool og er på toppen av sin karriere, men reisen begynte på Kypros med AEK Larnaca og endte med sparking. Syv år tidligere ble han fratatt jobben som sin første managerstilling etter en rekke kamper uten seier i den kypriotiske toppdivisjonen.
Iraola lærte av erfaringen og bygde opp karrieren igjen i Spania, først med Mirandes og deretter med Rayo Vallecano og Bournemouth, der han gjorde et sterkt inntrykk og fikk muligheten på Anfield. For de gamle kollegaene må det likevel være merkelig å se oppgangen.
Fantes det noen som trodde på ham den januardagen da Larnaca spilte 2-2 hjemme mot Ermis Aradippou, laget som til slutt endte sist på tabellen? Uavgjort forlenget seriesviket til seks kamper, og Iraola betalte prisen med jobben sin.
Tegnene før fallet
Fantes det tegn utover resultatene som viste at Iraola var bestemt for større ting, og at han bare var et offer for en hissig sparkekultur i den kypriotiske klubben? David Catala, som spilte under ham i Larnaca, også i den siste kampen, mener han så lovende tegn.
«Han hadde allerede veldig klare ideer om hva han ville», sier Catala. «Man så det, og alle spillerne snakket om at han kom til å bli en fantastisk trener. Men å nå dette nivået? Å si at han ville havne i Liverpool? Det er et stort løfte.»
Iraola hadde tilbrakt hele sin spillerkarriere i Europa hos Athletic Club, før en kort periode i New York City. Hans første steg inn i trenergjerningen med Larnaca tok ham ut av komfortsonen, selv om det fantes en spansk gruppe i klubben.
Starten var imponerende. Tre runder med kvalifisering til gruppespillet i Europa League ble gjennomført med seiere over Dundalk, Sturm Graz og Trencin. Like viktig var det at spillerne i Larnaca tok godt imot Iraolas innsiktsfulle ideer.
«Å være med i Europa League for en klubb fra Kypros var fantastisk», forklarer Catala. «Og arbeidet han gjorde var bra. Det var de samme ideene han har i Liverpool nå, egentlig: høyt press og å være veldig aggressiv med og uten ball.»
En annen spillestil
På Kypros var dette den gangen svært sjeldent. «Tempoet i spillet der var veldig lavt. Jeg kunne spille der til jeg var 38 år, fordi tempoet ikke var så høyt.» Iraola hadde et annet syn på spillet, lært under Marcelo Bielsa i Bilbao.
Catala forklarer: «Alt var mer eksplosivt med ham, mer tempo, mer intensitet. Man så hvordan Marcelo gjorde det med Athletic Club. Jeg husker at det noen ganger var sånn for oss. Gale ting, som å følge mann-til-mann over hele banen. Det var galt, som spillere.»
Han innrømmer nå at dette var et glimt av fremtidens fotball. «Fotballen har gått i den retningen. Måten du må presse på. Det endret mentaliteten til spillerne.» Til og med spillet i landet. «Han endret litt på rytmen i ligaen på Kypros.»
Fra suksess til sparking
En stund fungerte det. I begynnelsen av desember, etter 10 kamper, lå Larnaca på andreplass i tabellen, bak Limassol, som var det eneste laget som hadde slått dem i den perioden. Iraolas lag lå faktisk foran det seksdobbelte forsvarende mesterlaget APOEL, og foran de til slutt vinnende tittelvinnerne.
Men så raknet det raskt. Et 5-1-tap hjemme mot Bayer Leverkusen i Europa kom mellom tre bortekamper på øya uten seier. Et hjemmetap med minste marginal økte presset før juleferien.
Et bortetap mot Omonia, etterfulgt av uavgjort mot bunnlaget Ermis, beseglet skjebnen hans. Det ble gjort noen justeringer i formasjonen, men ingen store endringer. «Han endret ikke mye når det gjaldt tankegangen om hvordan han ønsket å spille mot ulike lag», husker Catala.
Den egentlige lærdommen var at selv i et miljø som skulle holde en så kjent profil unna rampelyset fra spillerdagene, kommer presset raskt i fotballen. «Hvis du ikke får resultater, er det vanskelig å ha tillit fra eierne.»
Catala forklarer: «Kypros er veldig vanskelig for trenere, og spesielt for unge trenere, fordi eierne av fotballklubbene er svært lidenskapelige. Og i det øyeblikket du ikke får resultater, sparker de treneren som om han var ingenting.»
«Så snart du taper kamper, særlig mot de lavere lagene, snakker fansen umiddelbart med eieren, og eieren blir gal. Du kan ikke ha den stabiliteten du kanskje trenger som ung trener. Dette er det som skjedde med Andoni.»
Et godt startsted
For Catala, som senere selv skulle lede Larnaca og holdt ut litt lenger enn Iraola, har han forsøkt å ta lærdom fra sin gamle trener. Han tror også at Iraola har hatt nytte av erfaringen. «Det var fortsatt et godt valg å starte der», insisterer han.
«Kypros er ikke et enkelt sted å jobbe for noen, men det er et godt sted for en ung trener å starte reisen. Han fikk muligheten til å trene et lag i Europa League, for eksempel. Dessverre er fotballen overalt nå veldig ustabil for alle trenere.»
«Det var en kort periode. Men han har lært mange ting fra oppholdet på Kypros om hvordan man håndterer situasjoner. Det var hans første jobb, og man må ta noe med seg fra den. Han har utvilsomt forbedret seg mye siden den gang og utviklet seg selv.»
Og så ble han sjef for Liverpool. «Jeg er glad for hans skyld. Hvis du ser på de siste årene, kan du se at han åpenbart er en fantastisk trener. Jeg kan ikke si at jeg ikke ventet det, men det er litt av en overraskelse.» Fra sparkingen i Larnaca til Liverpool, hvordan skulle det ikke gå slik?